Or maybe it’s just my radiator pipes that are singing again
I grew up in the south of Norway, in a white wodden house with a view to the sea.
The lighthouse flashed the walls every thirty seconds at bedtime.
I never heard the fog watch, it must’ve stopped years before.
Only one of the two tall lighthouses, out there in the shoreside bay, were lit.
Last time there the flashes had all gone, and now my parents are selling the house.
og noe som så ut som en pitbull lekte sammen i fortausbeddet.
Jeg var tvunget til å gå forbi.
Da jeg passerte dem sa jeg noe sånt som
Hvorfor har dere de hundene der?
Hvorfor spør du om det?
Jeg skjønner ikke hva som er vitsen med å ha slike kamphunder.
Hva faen mener du med det?
Hundene skremmer meg, hvorfor har dere de ikke i bånd?
Jeg fortsetter å gå, og en merkelig form for dopplereffekt oppstår.
Deres stemmeleie hisses opp proposjonalt med avstanden mellom oss.
Kom ikke her å sleng dritt til oss!
Nå skjønner jeg hvorfor dere har de hundene, sa jeg høyt og rolig.
Dere liker å skremme folk
Ei dame kommer plutselig bort og begynner å regelrett hyle til han jeg står sammen med. Jeg kjenner han ikke spesielt godt, men fordi han ikke svarer, og fordi beskyldningene er helt hinsides, så forsvarer jeg ham.
Hun må slutte å rope, og slutte si at hun skal ringe politiet på videocall, så jeg ber henne ta seg sammen, du var nitten, da er du faktisk gammel nok til å kunne bestemme over deg selv, og han broren din, han velger selv hva han har putta i seg, det er ikke han her sin skyld.
Den unge dama roer seg, men begynner å sirkler rundt oss samtidig som hun snakker i telefonen. Jeg går bort til henne.
Hun sier han har stjålet trehundretusen, fra broren hennes. At hun inviterte ham med på hyttetur med familien, og at den to-og-seksti år gamle bestemora hennes også drakk av den soppgryta. At broren ikke lenger er den samme.
Jeg sa beklager, de folka der borte er farlige, jeg forsvarer dem alltid.
Det burde du ikke, sa hun.
Jo, det burde jeg.
Folk forteller meg de merkeligste ting.
Han braste inn på legevakta fordi han plutselig ikke har penger til brød, men har du barn er det å be om penger noe av det farligste du kan gjøre.
En høy sosialarbeider uten hårfeste viser ham inn på et bøttekott, sier han har fått for mye denne måneden. Fyren har tydeligvis misforstått noen numre. Han får selvfølgelig ikke noen penger, tilbys litt brød. Kompisen min finner dette uakseptabelt, og ber sosialarbeideren legge av seg den merkelige holdningen. Den høyreiste fyren stormet ut, kommer tilbake ti minutter senere med et halvt tørt posebrød, og en bekymringsmelding til barnevernet.
Han stivner til.
Redselen drar seg sakte over hans ansikt, han begynner å skjelve, han sier at dette blir feil, han merker at verden forandrer seg, til et stort svart hull. Det kommer en spebygd kar med pakistanske trekk inn fra sia, får ikke med seg fra hvor, de står i ei bås, han visste ikke det var ei dør inn hit.
Jeg er vaktsjefen, sier han, og ser sosialkuratoren inn i øynene. Jeg ser ikke at det er grunnlag for å sende noen bekymringsmelding. Vaktsjefen ser på kompisen min, kompisen min stotrer fram et, mener du det..
Ja, og jeg er vaktsjefen.
Jeg spurte han hvorfor han dro med seg ungen på legevakta.
Han sa at kidden elsker slike oppdrag, barnet tror det er jobb.
Dette høres kanskje ut som ei morsom historie, men det er det ikke.
I dag dro jeg rett på biblioteket, men det var tydeligvis alt for tidlig. Der var det skoleelever over alt. De kakla og bråkte så mye at jeg måtte si i fra. Jeg gikk å satte meg ned, så sa jeg høyt. Kan dere vennligst slutte prate så høyt, vi er på biblioteket. De rundt meg dempet seg, men jeg måtte gå å snakke til de som satt i sofaen. This is not a school, sa jeg.
Senere på dagen, på et annet bibliotek, et der de har en veldig bråkete kaffemaskin, som jeg bestemte meg for å dra ut kontakten av. Til min store overraskelse slo den seg ikke av, og den begynte å pipe.
Jeg gikk, men hadde ei bok i hånda som jeg ikke hadde kvittert ut, så måtte rett tilbake.
På vei inn igjen kan jeg se at bibliotekaren ser rart på meg, så jeg legger fra meg boka på nærmeste bordplate, og går ut igjen.
Folk har begynt å si nei til å legge meg til på sosiale medier, hvorfor det?
Mine nærmeste er ofte redd for hva jeg kan slumpe til å fortelle. Ikke fordi de er tror jeg skal avsløre noen hemmeligheter om dem, nei det er kun av sjenanse for historiene mine og deres groteske innhold..
Første gang jeg møtte fyren var han hyggelig, veldig hyggelig. Han har et pent ansikt, men sleik.
Så så jeg ham sammen med to svært unge jenter, litt for sent på kvelden.
Etter det virket han å prøve unngå meg.
Så husker jeg det skjedde noe rart, sånn ca. ett år tilbake.
To unge jenter spiller badminton med sin far. Han bryr seg ikke om at vi også er der.
Han snakker med faren og forteller døtrene hvor en fin fyr han er, og vil spille med dem, men de har bare en fjør, så han gir etter en stund opp og går videre.
I dag skjedde akkurat det samme igjen.
Kompisen min nappa meg gjentatt i armen.
Ser du det der!
Hva er det for no? Hva er det der?
(Denne historien har ingen fortsettelse.)
1
En kompis av meg lirer av seg disse orda, hele tia. Why not? Hvorfor ikke?
Det funker ikke i lengden.
Det fulgte en hel rekke med retningslinjer i velkomstbrevet fra bloggerdaksjonen.
De kom overraskende på meg.
Jeg har ikke skrevet på fem år.
Jeg har ikke turt.
Det surkler i radiatorrørene.
Det kommer snikende en redsel for at det skal gjøre meg gæærn.
Drypp drypp drypp.
Jeg har alltid levert i bolker, og det skal jeg fortsette med.
Hvis jeg skriver ting jeg tror ingen forstår føler jeg meg dum.
Det skal jeg slutte med.
[Sperrelinje for luft]
