Først sparka hun meg i ballene, så klinte hun en stueplante rett i parketten. Deretter tok hun den gamle halvkilos tunge vekkerklokka og pælma i veggen. Så dro hun ut bøkene fra hylla og klaska dem i gulvet, trampa på dem mens hun klinka de små pyntegjenstandene ned i bordplata så småbitene føyk om øra på oss.
Alt mens hun skreik, hvor er mobilen min!
Jeg skulle ha gitt henne den med det samme.
Det hele starta da jeg ba henne være stille. Bare i to minutter, det er litt viktig. Hun brølte tilbake at jeg ikke kunne be henne være stille, at det handlet om respekt. Deretter æreskjelte hun meg i to timer, slik hun pleie. Men så holdt jeg henne våken til tre om natten, i et ukontrollert forøke på å vise hvor mye hun sårer meg. Til slutt gikk jeg inn i stua, og sa, nå skal jeg gjøre noe morsomt, og gjemte mobilen hennes.
Hun forteller meg regelmessig alt det værste om meg selv, jeg burde være vant til det nå.
Jeg hadde håpet at fraværet av mobil skulle roe henne ned, men der tok jeg feil. Jeg møtte hennes ved kirka, der vi av og til spiller pingpong med en gjeng frie fugler. Folk jeg er så redd at jeg konstant ender i krangel med. Folk jeg ikke engang ville skrivet om i mine drømmer.
Logiske brister slår seg innover i hverdagen.
Det første hun spurte om var stjernetegnet mitt, jeg har aldri vært så skuffa.
Jeg lo hånlig av alt hun sa og ba hun holde seg unna meg.
Nå har hun forsvunnet, som alle de andre.
Hele mitt liv har kvinnene fått meg til å skrive. Jeg forstår nå er det er en måte å bearbeide et påtvunget kaos. Den intellektuelle og tenkende mister sine klartenkte evner i konstant selskap med irrasjonalitet.
Jeg er smertelig klar over at å hevde en er klartenkt er en litterær dødssynd, og at å heve seg over kvinnen er likebetydende med selvkastrering.
I dag kom politiet på døra. De forkynte et besøksforbud. De ble overrasket da jeg spurte om det var mulig å påklage avgjørelsen. Når jeg blir utøvd vold mot er det ikke riktig at jeg skal få et besøksforbud klaska i panna. De hadde glemt klageskjema.
Alle forstår vel at skriving er en øvelse for livet.
Hun fant meg altså på lekeplassen, ved pingpongebordene. Hun fulgte etter meg bort til kirka, jeg løpende hun traskende skrikende etter. Kalte meg en rekke forferdelig ting jeg allerede har fortrengt.
I alle historiene mine graver jeg skyttergraver for meg selv.
Plutselig klorte hun seg fast i meg, helt bokstavelig. Så dytta hun kjeften mot øret mitt og skreik av full hals, hvor er mobilen min! Hele meg ble et forpint og livredd ansiktsuttrykk, alt trakk seg sammen. Så knea hun meg i magen og hylte meg inn i det andre øret. Jeg var ble regelrett stiv av skrekk, og i samme sekund jeg kjente grepet hennes løstne pilte jeg avgårde.
Hjemme hadde hun sitti å venta en stund. Når jeg så C sitte der i sofaen med F utbrøt jeg, shit, jeg tror jeg burde gå. Hun begynte umiddelbart å skrike. Jeg ba F ta med seg I ut, gutten lå og så på TV. Hun hasta ham ut mens han roper at han vil se mer TV.
På et tidspunkt står hun like ved døra og skal klinke enda en potteplante i gølvet, da jeg åpner den raskt og får henne enkelt ut. Hun drar i håndtaket, jeg drar tilbake slik at det glipper ut av hendene hennes og hun faller tilbake og kakker hodet i gulvet. Jeg lukker kjapt, hun spretter opp og dundrer mot døra av all kraft. Jeg løper og finner telefonen, roper slutt slutt slutt. Jeg hadde helt glemt at det var telefonen hun ville ha, selv om hun skrek det om igjen og om igjen, jeg ble for sjokkert til å klare tenkte. Jeg burde ha gitt den tilbake mye før.
Etterpå hjelp hun meg å feie opp alt, så dro hun, men en stor kul i hodet og en blødende finger.
To dager senere kommer altså politiet.
Her skal jeg prøve å utdype, men nå er det langt på natt.
