I dag var vi i familiebursdag. Jeg fikk beskjed to timer før fordi jeg ikke eier telefon. Folk skjønner ikke hvorfor jeg ikke har telefon. Ikke jeg heller.
I kom dit med fett hår og skitten bukse. Jeg kom i de samme utvaska klærne jeg har gått med i årevis. Familien min er alle øvre middelklasse og oppover. De forakter meg, også på grunn av min klesstil, mye fordi jeg ikke jobber, men mest fordi jeg fortalte mine foreldre hva jeg syntes om dem. Min far er en smart Gjert Ingebrigtsen, min mor er Sylvi Listhaug med juridikum.
I bursdagen ble jeg sittende til bords med en oldefar jeg hadde møtt en gang før. Folk slår opp øynene når jeg husker ting. Familien hevet sine øyebryn da jeg minnet ham på hva han sa sist vi møttes, og skrøt av hans montageaktige lysbildeshow i bryllupet.
Han lurte på hva jeg gjorde jobbet med.
Han var skikkelig tunghørt, så jeg måtte skrike. Uføretrygda.
Hva, sa han. Men du jobber vel?
Nei.
Hva? Jeg skjønner ikke, har du ikke et arbeid?
Nei. Det virker litt som du aldri har møtt en arbeidsledig før.
Nei. Nei. Det har jeg faktisk ikke.
Hun vil hente tingene sine i morgen. Det får hun vente med til etter at jeg har snakket med politiet.
Jeg har tenkt over det meste en rekke ganger allerede. Dette er det jeg liker minst ved kriser. Hjernen begynner å jobbe, den rekalibrerer seg og gir seg ikke før den har funnet de nye koblingene. Når den finner de svar den trenger går den videre til neste spørsmål, til hele paradigmet er gjennomprøvd og står støtt. Så begynner samme prosess, men da med eventualiteter. Avhengig av om du finner de svar du behøver, og om du klarer se for deg selv de mulige scenarier, vil du falle til ro fordi du vet hva som kommer, eller få bekreftet dine mistanker om at du faktisk har gjort noe galt.
I mitt tilfelle begynner jeg å bli helt rimelig sikker.
Det var hennes skyld, så og si alt sammen.
Det er bare synd at ingen lenger tror jeg kan være uskyldig i noe. Derfor må jeg slutte å røyke i morgen. Det gjør det alt for enkelt å forhåndømmme meg. Ja jeg har kanskje ikke fortalt det. Jeg røyker alt for mye. Jeg er ganske så sikker på at du rynker på nesa. Jeg forstår deg. Men bare fordi jeg har en idiotisk uvane, så betyr ikke det at alt som kommer min vei er selvforskyldt. Eller, det gjør det kanskje. Men det betyr ikke at jeg er skyldig i vold. For det er jeg ikke.
I morgen. Det har jeg sagt seks år nå.
Folk sier jeg det må være en grunn til at jeg røyker så mye. Det er det. Hasj lindrer endel smerter, men jeg røyker først og fremst fordi jeg liker det. Det gir meg fred. Og det får tankene til å springe så lett, når jeg er alene. Det er et substitutt for ensomhet. Det gjøre slik at kroppen produserer endel kjemikalier man vanligvis ikke produserer om man er ensom.
Dessverre er det også mye jeg ikke liker ved røykinga. Den gjør meg asosial, gir meg økonomiske problemer, og jeg blir småirritabel og småsyk hele tiden.
Jeg tror jeg har sluttet med å lyve for meg selv, men hvordan kan man vite det sikkert.
