I vinter fant jeg et lite solgløtt, i en nedsunket platting bak et gjerde, der var det både lys og le. Da jeg var ferdig å røyke og egentlig i ferd med å gå, kom herren i huset hjem. Han kjeftet på meg, jeg kjefta tilbake. Kalte ham Baron. I dag gikk jeg opp den samme trappa. Den som går fra Fredensborg og bratt opp til Damstredet. Han stod der og planta i bedet. Jeg stoppa opp, og sa at det er en fryktelig fin plass du har her. Bare synd du ikke liker å dele. Foran oss, på en platting på noen og tredve kvadrat, står tre utesofaer og to bord der i sola aleine. Sannelig min hatt er han ikke eiendomsmegler også. Hvorfor kasta du meg bort fra plattingen din i vinter, spurte jeg og vi begynte å prate. Han ga meg en historieleksjon jeg har hørt tusen ganger før, og avsluttet selvfølgelig med han innerst inne er en kommunist han også. Plutselig fortalte han om sin ADHD, hvorpå jeg spurte om han likte å lese. Da var samtale med ett over. Folk slutter alltid å prate med meg når de forstår at jeg er mye smartere enn dem. Trivelig fyr faktisk. Dette er grunnen til at ingen liker meg. Jeg tror faktisk jeg er smartere enn alle andre. Stakkars meg
Jeg prøver ikke å tenke på det, for at jeg ikke skal rote for mye til med historien. Det kommer til å høre innøvd ut. Det hjelper ikke, alt trenger seg stadig på. Spesielt om natten. Hele lerretet står og bevrer, det trykket i brystet man leser om i moderne romaner trer frem, sammen med den store skjelven. Hva har hun gjort? Jeg er en veldig irriterende type, men hvorfor må hun eksplodere slik?
Dette er det absolutt dårligste tidspunktet å slutte røyke på. Hvorfor venta jeg helt til nå?
Hvorfor spiser jeg så mye sjokolade når jeg blir stressa?
Livet mitt er særdeles begivenhetsløst. Er det derfor jeg krangler med alle? Ber de dempe musikken, ikke røyke meg i tryne. Rekker fingern til små damer i store biler. Er det fordi jeg er fjern? Alt er fordi jeg er fjern. Når jeg røyker kan jeg ikke fortelle en historie, jeg tørr ikke engang ta ordet i den minste og mest heselige forsamling du kan tenke deg, blandt gutta i parken.
Etter to år med Pingpongspilling kan jeg se de har kopiert min tekniske stil. Før sto de bare og smasha. Selv om jeg er betraktelig mye dårligere enn dem, slår jeg dem ganske så ofte. Fordi jeg tenker hvert slag igjennom, og kan prinsippet om tyngdeoverføring, og gjør det med stil. Etterhvert begynte de spille dirty, lot meg aldri varme opp, nektet skifte side selv om jeg stod med sola i øynene. Til slutt ville ingen spille med meg. Ikke fordi jeg vant, jeg begynte selvfølgelig å tape på et tidspunkt. Presset ble fort stort, jeg ble nervøs og stille. Som alltid. Gutta der liker meg selvfølgelig ikke. Fordi jeg frykter dem, og er redd for å identifisere meg med dem. Og fordi hver samtale med dem er på deres nivå, og om jeg snakker snakker for lenge om ting de ikke klarer forstå blir de fornærmet.
De prater lite når de spiller, og de spiller hele tiden. Kjernen altså. Det kommer en rekke forskjellige folk innom der, og de er alle minst like rare hverandre. Og så er det meg. Kledd som en bankfunksjonær, men en lett gjenkjennelig boms. Jeg sitter på siden. Finner min mann, får han til å le, får han gjennom en tankevekkende samtale, gjør han salig av begeistring, folk smiler og ler.
Nå jeg spiller Pingpong irettesetter jeg de som ikke spiller kompis. Selv Pingpong er et lagspill. Derfor blir ofte sesjonen himla bra. Så stiger stemninga, men så setter en fyr opp volumet på musikken og jeg slutter å fungere, klarer ikke tenke, blir asosial, hører bare dunkinga, banninga, skrapinga og sirenelydene. Så ber jeg han skru av det jævla bråket. De færreste liker måten jeg spør på. Jeg syntes jeg har en frisk og freidig stil, og helt berettiget. Så følger kveldens høydepunkt,og jeg rusler hjem.
Jeg trodde jeg var begynt å bli gammel.
Vi møttes der ved Pingpongebordene.
Hun er så vakker at alle der har vært forelsket i henne. Det vet jeg ikke om er noe stort kompliment, men i motsetning til dem her hun skinnende ren.
Hun føles lenger og lenger borte. Distansen forplanter seg i tiden.
Jeg føler bare redsel, for politiet, for konsekvenser. Hun kommer aldri til å innrømme hva hun har gjort. Hun kan aldri komme tilbake. Jeg skulle ikke tatt henne tilbake de åtte andre gangene hun slo opp.
I morgen skal jeg begynne å tenke.
Nå fyrer jeg av den siste. Klar ferdig nå.
