Forfatter: rettvest

De kaller den blåsten. Den lille kollen over Stensbergparken.

Jeg satt der og leste avisen på en benk. Bak meg lekte noen barn en form for krig, der sleve krigshandlingen var over, og den ene part hadde tatt krigsfanger. Disse ble straffet med en bootcamp av villeste sort der to av gutta måtte ta en rekke situpes og hangups i buskene, høylytt akommandert av en barbert kortvokst pjokk med dobbelthake og et belte i hånda. Da han begynte å piske de andre sa jeg ifra. Den ene gutten som hadde spurt om de ikke skulle gå inn snart pilte avgårde, og snart føk de andre etter. Jeg visste ikke at barna lekte konsentrasjonsleir.

Dette skal være den siste blåsen.

Å røyke er ikke bra for meg, så enkelt er det.

I morgen er første dagen i resten av mitt liv.

Jeg elsker klisjeer. Jeg vil begynne å le sammen med folk, ikke bare av de. Røyken gjør meg skikkelig frekk og spiss i replikken. Fordi jeg alltid møter en kald skulder, når de ser at jeg ikke drikker, men røyker. Det er en pøb like ved. Jeg går dit og røyker. Bare setter meg ned utenfor, hvis det er fredag eller lørdag eller veldig fint vær. Sjefen har nå aksepter dette, så nå har jeg begynt å kjøpe meg en Solo med ut. Solo har dratt fler damer for meg enn alle øl jeg har drukket tilsammen. Solo er min signaturdrikk.

Der er de veldig hyggelige, men de prater som regel ikke lenge med meg av gangen. Orntlige folk gjør ikke det. Men alle vil smake.

Røyken ligger i lomma. Den er god.

Minner knytter seg til steder og lukter, og i mitt tilfelle har mitt forbruk satt farge på hukommelsen.

Dette skal bli den første våren på seks år jeg lukter.

Når jeg kommer hjem og C ikke er her blir jeg lettet. Men jeg våkner opp midt om natten og gråter.

Jeg måtte le inne på Normal. Fordi jeg savnet henne der.

Når jeg tenker etter kan jeg ikke helt husker hva vi gjorde. Pratet og pratet.

Jeg fortalte en fyr alt som hadde skjedd de siste dagene.

What a beautiful mess sa han og gikk videre.

I parken er det to smarte tyver. De spiller pingpong som alle andre, men de drikker ikke.

De kommer like før mørket siger på, og tar med seg det fyllikene har glemt igjen.

Om du spør ham ene om du kan få det tilbake, sier han en pris. Han andre bare smiler.

Om du spør om hva han heter forteller han deg et dikt.

Han har truet meg med bank. Han er sytti år og tønne rund.

Det var forrige gang C skreik til meg på gata. Hun ble så sint fordi jeg ba noen studenter gå.

Jeg likte ikke at de gjorde feltobservasjoner midt i skolegården min.

Jeg har ikke vært i parken siden hun forsvant.

I morgen sluttet jeg, og så gjør jeg en ny jente gravid.

Jeg tror hun kommer tilbake. Hun har alltid kommet tilbake før, og hun har gjort dette minst åtte ganger nå.

I dag var vi i familiebursdag. Jeg fikk beskjed to timer før fordi jeg ikke eier telefon. Folk skjønner ikke hvorfor jeg ikke har telefon. Ikke jeg heller.

I kom dit med fett hår og skitten bukse. Jeg kom i de samme utvaska klærne jeg har gått med i årevis. Familien min er alle øvre middelklasse og oppover. De forakter meg, også på grunn av min klesstil, mye fordi jeg ikke jobber, men mest fordi jeg fortalte mine foreldre hva jeg syntes om dem. Min  far er en smart Gjert Ingebrigtsen, min mor er Sylvi Listhaug med juridikum.

I bursdagen ble jeg sittende til bords med en oldefar jeg hadde møtt en gang før. Folk slår opp øynene når jeg husker ting. Familien hevet sine øyebryn da jeg minnet ham på hva han sa sist vi møttes, og skrøt av hans montageaktige lysbildeshow i bryllupet.

Han lurte på hva jeg gjorde jobbet med.

Han var skikkelig tunghørt, så jeg måtte skrike. Uføretrygda.

Hva, sa han. Men du jobber vel?

Nei.

Hva? Jeg skjønner ikke, har du ikke et arbeid?

Nei. Det virker litt som du aldri har møtt en arbeidsledig før.

Nei. Nei. Det har jeg faktisk ikke.

Hun vil hente tingene sine i morgen. Det får hun vente med til etter at jeg har snakket med politiet.

Jeg har tenkt over det meste en rekke ganger allerede. Dette er det jeg liker minst ved kriser. Hjernen begynner å jobbe, den rekalibrerer seg og gir seg ikke før den har funnet de nye koblingene. Når den finner de svar den trenger går den videre til neste spørsmål, til hele paradigmet er gjennomprøvd og står støtt. Så begynner samme prosess, men da med eventualiteter. Avhengig av om du finner de svar du behøver, og om du klarer se for deg selv de mulige scenarier, vil du falle til ro fordi du vet hva som kommer, eller få bekreftet dine mistanker om at du faktisk har gjort noe galt.

I mitt tilfelle begynner jeg å bli helt rimelig sikker.

Det var hennes skyld, så og si alt sammen.

Det er bare synd at ingen lenger tror jeg kan være uskyldig i noe. Derfor må jeg slutte å røyke i morgen. Det gjør det alt for enkelt å forhåndømmme meg. Ja jeg har kanskje ikke fortalt det. Jeg røyker alt for mye. Jeg er ganske så sikker på at du rynker på nesa. Jeg forstår deg. Men bare fordi jeg har en idiotisk uvane, så betyr ikke det at alt som kommer min vei er selvforskyldt. Eller, det gjør det kanskje. Men det betyr ikke at jeg er skyldig i vold. For det er jeg ikke.

I morgen. Det har jeg sagt seks år nå.

Folk sier jeg det må være en grunn til at jeg røyker så mye. Det er det. Hasj lindrer endel smerter, men jeg røyker først og fremst fordi jeg liker det. Det gir meg fred. Og det får tankene til å springe så lett, når jeg er alene. Det er et substitutt for ensomhet. Det gjøre slik at kroppen produserer endel kjemikalier man vanligvis ikke produserer om man er ensom.

Dessverre er det også mye jeg ikke liker ved røykinga. Den gjør meg asosial, gir meg økonomiske problemer, og jeg blir småirritabel og småsyk hele tiden.

Jeg tror jeg har sluttet med å lyve for meg selv, men hvordan kan man vite det sikkert.

Først sparka hun meg i ballene, så klinte hun en stueplante rett i parketten. Deretter tok hun den gamle halvkilos tunge vekkerklokka og pælma i veggen. Så dro hun ut bøkene fra hylla og klaska dem i gulvet, trampa på dem mens hun klinka de små pyntegjenstandene ned i bordplata så småbitene føyk om øra på oss.

Alt mens hun skreik, hvor er mobilen min!

Jeg skulle ha gitt henne den med det samme.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det hele starta da jeg ba henne være stille. Bare i to minutter, det er litt viktig. Hun brølte tilbake at jeg ikke kunne be henne være stille, at det handlet om respekt. Deretter æreskjelte hun meg i to timer, slik hun pleie. Men så holdt jeg henne våken til tre om natten, i et ukontrollert forøke på å vise hvor mye hun sårer meg. Til slutt gikk jeg inn i stua, og sa, nå skal jeg gjøre noe morsomt, og gjemte mobilen hennes.

Hun forteller meg regelmessig alt det værste om meg selv, jeg burde være vant til det nå.

Jeg hadde håpet at fraværet av mobil skulle roe henne ned, men der tok jeg feil. Jeg møtte hennes ved kirka, der vi av og til spiller pingpong med en gjeng frie fugler. Folk jeg er så redd at jeg konstant ender i krangel med. Folk jeg ikke engang ville skrivet om i mine drømmer.

Logiske brister slår seg innover i hverdagen.

Det første hun spurte om var stjernetegnet mitt, jeg har aldri vært så skuffa.

Jeg lo hånlig av alt hun sa og ba hun holde seg unna meg.

Nå har hun forsvunnet, som alle de andre.

Hele mitt liv har kvinnene fått meg til å skrive. Jeg forstår nå er det er en måte å bearbeide et påtvunget kaos. Den intellektuelle og tenkende mister sine klartenkte evner i konstant selskap med irrasjonalitet.

Jeg er smertelig klar over at å hevde en er klartenkt er en litterær dødssynd, og at å heve seg over kvinnen er likebetydende med selvkastrering.

I dag kom politiet på døra. De forkynte et besøksforbud. De ble overrasket da jeg spurte om det var mulig å påklage avgjørelsen. Når jeg blir utøvd vold mot er det ikke riktig at jeg skal få et besøksforbud klaska i panna. De hadde glemt klageskjema.

Alle forstår vel at skriving er en øvelse for livet.

Hun fant meg altså på lekeplassen, ved pingpongebordene. Hun fulgte etter meg bort til kirka, jeg løpende hun traskende skrikende etter. Kalte meg en rekke forferdelig ting jeg allerede har fortrengt.

I alle historiene mine graver jeg skyttergraver for meg selv.

Plutselig klorte hun seg fast i meg, helt bokstavelig. Så dytta hun kjeften mot øret mitt og skreik av full hals, hvor er mobilen min! Hele meg ble et forpint og livredd ansiktsuttrykk, alt trakk seg sammen. Så knea hun meg i magen og hylte meg inn i det andre øret. Jeg var ble regelrett stiv av skrekk, og i samme sekund jeg kjente grepet hennes løstne pilte jeg avgårde.

Hjemme hadde hun sitti å venta en stund. Når jeg så C sitte der i sofaen med F utbrøt jeg, shit, jeg tror jeg burde gå. Hun begynte umiddelbart å skrike. Jeg ba F ta med seg I ut, gutten lå og så på TV. Hun hasta ham ut mens han roper at han vil se mer TV.

På et tidspunkt står hun like ved døra og skal klinke enda en potteplante i gølvet, da jeg åpner den raskt og får henne enkelt ut. Hun drar i håndtaket, jeg drar tilbake slik at det glipper ut av hendene hennes og hun faller tilbake og kakker hodet i gulvet. Jeg lukker kjapt, hun spretter opp og dundrer mot døra av all kraft. Jeg løper og finner telefonen, roper slutt slutt slutt. Jeg hadde helt glemt at det var telefonen hun ville ha, selv om hun skrek det om igjen og om igjen, jeg ble for sjokkert til å klare tenkte. Jeg burde ha gitt den tilbake mye før.

Etterpå hjelp hun meg å feie opp alt, så dro hun, men en stor kul i hodet og en blødende finger.

To dager senere kommer altså politiet.

Her skal jeg prøve å utdype, men nå er det langt på natt.

Han sa han alltid melder adressen korrekt, men med en ørliten feil.

Da politiet kom gikk de til 101B. Da satt han å røyka på balkongen.

Politiet spurte litt beklemt om han hadde sett naboen.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Nei, hun har ikke vært hjemme på en stund, sa han.

Det lukter godt, sa politimannen.

Jeg har aldri likt den lukta, sa han og fyrte opp en sigarett.

Ei dame kommer plutselig bort og begynner å regelrett hyle til han jeg står sammen med. Jeg kjenner han ikke spesielt godt, men fordi han ikke svarer, og fordi beskyldningene er helt hinsides, så forsvarer jeg ham.

Hun må slutte å rope, og slutte si at hun skal ringe politiet på videocall, så jeg ber henne ta seg sammen, du var nitten, da er du faktisk gammel nok til å kunne bestemme over deg selv, og han broren din, han velger selv hva han har putta i seg, det er ikke han her sin skyld.

Den unge dama roer seg, men begynner å sirkler rundt oss samtidig som hun snakker i telefonen. Jeg går bort til henne.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hun sier han har stjålet trehundretusen, fra broren hennes. At hun inviterte ham med på hyttetur med familien, og at den to-og-seksti år gamle bestemora hennes også drakk av den soppgryta. At broren ikke lenger er den samme.

Jeg sa beklager, de folka der borte er farlige, jeg forsvarer dem alltid.

Det burde du ikke, sa hun.

Jo, det burde jeg.

I dag dro jeg rett på biblioteket, men det var tydeligvis alt for tidlig. Der var det skoleelever over alt. De kakla og bråkte så mye at jeg måtte si i fra. Jeg gikk å satte meg ned, så sa jeg høyt. Kan dere vennligst slutte prate så høyt, vi er på biblioteket. De rundt meg dempet seg, men jeg måtte gå å snakke til de som satt i sofaen. This is not a school, sa jeg.

Senere på dagen, på et annet bibliotek, et der de har en veldig bråkete kaffemaskin, som jeg bestemte meg for å dra ut kontakten av. Til min store overraskelse slo den seg ikke av, og den begynte å pipe.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg gikk, men hadde ei bok i hånda som jeg ikke hadde kvittert ut, så måtte rett tilbake.

På vei inn igjen kan jeg se at bibliotekaren ser rart på meg, så jeg legger fra meg boka på nærmeste bordplate, og går ut igjen.

Folk har begynt å si nei til å legge meg til på sosiale medier, hvorfor det?