Mine nærmeste er ofte redd for hva jeg kan slumpe til å fortelle. Ikke fordi de er tror jeg skal avsløre noen hemmeligheter om dem, nei det er kun av sjenanse for historiene mine og deres groteske innhold..
Første gang jeg møtte fyren var han hyggelig, veldig hyggelig. Han har et pent ansikt, men sleik.
Så så jeg ham sammen med to svært unge jenter, litt for sent på kvelden.
Etter det virket han å prøve unngå meg.
Så husker jeg det skjedde noe rart, sånn ca. ett år tilbake.
To unge jenter spiller badminton med sin far. Han bryr seg ikke om at vi også er der.
Han snakker med faren og forteller døtrene hvor en fin fyr han er, og vil spille med dem, men de har bare en fjør, så han gir etter en stund opp og går videre.
I dag skjedde akkurat det samme igjen.
Kompisen min nappa meg gjentatt i armen.
Ser du det der!
Hva er det for no? Hva er det der?
(Denne historien har ingen fortsettelse.)
