Folk forteller meg de merkeligste ting.
Han braste inn på legevakta fordi han plutselig ikke har penger til brød, men har du barn er det å be om penger noe av det farligste du kan gjøre.
En høy sosialarbeider uten hårfeste viser ham inn på et bøttekott, sier han har fått for mye denne måneden. Fyren har tydeligvis misforstått noen numre. Han får selvfølgelig ikke noen penger, tilbys litt brød. Kompisen min finner dette uakseptabelt, og ber sosialarbeideren legge av seg den merkelige holdningen. Den høyreiste fyren stormet ut, kommer tilbake ti minutter senere med et halvt tørt posebrød, og en bekymringsmelding til barnevernet.
Han stivner til.
Redselen drar seg sakte over hans ansikt, han begynner å skjelve, han sier at dette blir feil, han merker at verden forandrer seg, til et stort svart hull. Det kommer en spebygd kar med pakistanske trekk inn fra sia, får ikke med seg fra hvor, de står i ei bås, han visste ikke det var ei dør inn hit.
Jeg er vaktsjefen, sier han, og ser sosialkuratoren inn i øynene. Jeg ser ikke at det er grunnlag for å sende noen bekymringsmelding. Vaktsjefen ser på kompisen min, kompisen min stotrer fram et, mener du det..
Ja, og jeg er vaktsjefen.
Jeg spurte han hvorfor han dro med seg ungen på legevakta.
Han sa at kidden elsker slike oppdrag, barnet tror det er jobb.
Dette høres kanskje ut som ei morsom historie, men det er det ikke.
